fbpx
Velg en side

Konfirmasjoner. Bryllup. Barnedåp. Skoleavslutninger. Livet byr på mange flotte anledninger der bilder blir viktige for fremtiden. Milepæler opp igjennom årene som man ønsker å ta vare på. Mennesker og relasjoner man vil forevige og «holde nærme» for all tid. De fleste tar helst bilder i lystig lag, og man kan ikke klandre noen for å ønske å ta vare på de positive og gode minnene. Men av og til oppstår andre situasjoner som også er viktige å dokumentere.

De to siste ukene har bestått av kontraster for min del. Klargjøring av fotostudio for åpning 1. juni, med førpremiere 11. mai og ByNatt i Arendal bidro til et helt kobbel av følelser og opplevelser på relativt kort tid! For en herlig stemning og for noen fantastiske folk som bor i denne byen!

I en fase som godt kan beskrives som en «fødsel» for min del, har også den andre enden av skalaen meldt seg. Jeg ble forrige uke forespurt om å fotografere i en begravelse, og jeg visste med én gang at jeg ville være med å bidra til å dokumentere den siste reisen. Begravelsen var utrolig fin, verdig og rørende, og jeg var både takknemlig og ydmyk for at jeg fikk lov til å være en del av familiens siste hilsen. Nok en gang fikk jeg se og erfare hvor viktig det er å ta vare på minnene, og selv om kanskje situasjonen var noe uvant, så er jeg ikke et øyeblikk i tvil om at bildene fra begravelsen vil bli noe av det kjæreste familien eier.

Og dette har bragt meg hit til denne bloggen i dag. For i dag fikk jeg besøk i studio av en av mine beste venner i Arendal. Andreas. Han er 86 år og pensjonert lærer (selv om han ganske sikkert vil rette på meg og si at han er da f*** meg ikke pensjonert! Men det er en helt annen historie). Han er en sta, morsom, sprø, vis, allsidig, nysgjerrig og hjertevarm kar som jeg setter umåtelig stor pris på. Han har fått kreft, og denne uken ble han ferdig med 34 strålebehandlinger som han har vært igjennom de siste par månedene inne på Radiumhospitalet. Han har fortsatt humoren i behold, og glimtet i øyet har ikke forlatt ham et øyeblikk. Matlysten derimot er et problem, og han har derfor måttet akseptere sondemating til han greier å ta til seg nok næring på egenhånd. Endringene han har gått igjennom de siste månedene er tydelige, og da jeg viste han bildene jeg tok i dag, så var hans respons: «Flott, realistisk bilde. Dette er mitt liv NÅ.»

Jeg er stor tilhenger av å ta vare på minnene i store, flotte, morsomme og herlige anledninger. Men vi må ikke glemme hverdagene også. Nedturene. Motstanden. Kampene. Historiene. Det er først når vi ser hvor langt nede vi har vært, at vi innser hvor hardt vi har kjempet oss opp på toppen igjen.

 

PS. Bildet og «historien» til Andreas er publisert med hans godkjennelse.