«Hva skal jeg ha på meg» er det mest stilte spørsmålet jeg får når jeg snakker med kunder som skal eller har booket en fotografering. Jeg synes det er bra at de er oppmerksom på at klær betyr noe, også i et bilde, men det er fort gjort at vi overtenker og legger mye mer i det enn det som er tilfellet – eller nødvendig.

For en stund tilbake kom en kunde inn i studio som trengte nye bedriftsportretter. Hun trengte en oppdatering av eksisterende bildebank, og ønsket å fremstå som alvorlig og profesjonell. Hun jobbet i en relativt (fortsatt) konservativ bransje, så jeg kan for såvidt forstå hvorfor hun tenkte som hun gjorde – og hun hadde pakket garderoben sin deretter.

Etter en prat om hva hun trengte og ønsket seg av bilder, gikk vi i gang i studio med fotograferingen. Som alltid fikk kunden se bildene underveis, for jeg tror det er viktig at de får en liten idé om hvordan dette vil se ut, og ikke minst kunne hun (og jeg) gi tilbakemeldinger på hva hun synes om bildene. Dette er et viktig verktøy, for det er her vi har muligheten til å gjøre endringer og justere både uttrykk, lys og poseringer.

Anyways…. Jeg hadde tatt en serie med bilder, og vi gikk igjennom resultatet. Hele kroppsspråket hennes fortalte meg at hun ikke likte det hun så, og etterhvert bekreftet hun det da jeg spurte henne direkte. Da jeg lurte på om hun kunne sette fingeren på hva det var, nølte hun før hun sa: «Jeg synes skjørtet er for kort, skjorten for trang og dressjakken har en merkelig passform.»

Det er mange ting som påvirker oss når vi skal stå foran kamera. Det er så lett å bli selvkritisk, lett å tvile på seg selv, og å snakke seg selv ned. Vi har en heftig indre dialog som vi ikke alltid er klar over: «Jeg blir aldri fin på bilder, jeg er ikke fotogen, jeg hater å bli fotografert.» For ikke å snakke om de forventningene vi har om at vi må levere, eller frykten for at vi ikke skal fremstå som profesjonelle nok. Kompetente nok. Gode nok. 

Det er ikke vanskelig å forstå at det vi har på oss, det antrekket vi velger å bruke, er en medvirkende faktor til hvordan vi føler oss, og ikke bare når vi står foran kamera. Men en fotografering er ofte sårbart for mange, og da blir det enda viktigere at antrekket passer oss som type, ikke bare passer for jobben.

For når jeg gravde litt dypere i opplevelsen som kunden hadde, så viste det seg at hun hadde kledd seg i det hun mente ble forventet av henne i den rollen hun hadde. Hun pleide ikke å gå så stivt kledd, selv ikke i jobbsammenheng, og hun trivdes mye mer i pent hverdagsantrekk. Jeg kunne se at hun ble påvirket av det hun så, og luften gikk helt ut av henne. Ikke den beste forutsetningen for å fortsette fotograferingen.

Så, jeg tok en råsjans. Jeg sa: «Jeg er sikker på at du har en hel garderobe full av klær du trives i. Klær som er representative, ikke bare for deg, men også for den jobben du gjør. For de kundene du jobber med. Nå går du hjem og sjekker ut hvilke antrekk som passer til den du er, og så kommer du tilbake en annen gang, og så gjør vi dette igjen». 

Jeg må innrømme at jeg hadde høy puls da jeg sa det. Har du hørt på maken? Sende kunden hjem fordi det hun hadde på seg ikke var godt nok? Vel, belønningen fikk jeg da hun kom tilbake igjen. Denne gangen med et antrekk som representerte henne. Klær hun trivdes i. Som føltes som hjemme. Og bildene? De ble knallgode! Og hun gikk ut fra studio med en ny selvtillit og selvinnsikt som jeg er dønn sikker på at hun vil bære med seg i lang tid fremover.

Klær er også non-verbal kommunikasjon. Ikke overlat det til tilfeldighetene.

(Bildene i innlegget er eksempler på hva som fungerer, og har ikke noe med personen i innlegget å gjøre ;-D)