Det handler aldri bare om bildene

For en stund tilbake fotograferte jeg en familie på fem; mor, far og tre barn på tre til åtte år. En varm og fin fotografering som sørget for mye latter og moro, og ikke minst en behørig dokumentasjon av båndet mellom voksne og barn.

Etter fotograferingen fikk jeg en melding fra moren. Hun fortalte at datteren på åtte år syntes det var gøy å se seg selv på bildene på den måten. Moren beskrev henne som et litt usikkert barn som trenger mestringsfølelse, og at det hadde hjulpet masse for selvtilliten hennes å kjenne på den følelsen hos meg.

Den meldingen gikk rett inn i hjerterota.

Fordi det er akkurat det jeg ønsker at en fotografering skal gjøre. Ikke bare gi fine bilder å henge på veggen, men også bidra med å forankre et bedre selvbilde, et som sitter godt fast i ryggraden.

Selvtillit er ikke noe barn enten har eller ikke har. Det må bygges gjennom opplevelser og menneskemøter.

Vi snakker mye om barn og skjermtid. Om at de er for opptatt av sosiale medier, av filtre og av hva andre synes. Og ja, det er et reelt tema. Men jeg tror vi av og til glemmer at verktøyet ikke er problemet, men hvordan det brukes.

Gjort på riktig måte kan en fotografering vise både barn og voksne hvor unike og flotte de faktisk er. Den kan gi en konkret, visuell opplevelse av egne styrker og egenskaper, egenskaper som overgår alt de måtte sammenligne seg med på digitale flater.

Det handler ikke om å være foran kamera. Det handler om hva som skjer i møtet mellom personen og opplevelsen.

Hva som faktisk skjer når du tar steget foran kameraet mitt

Det handler om mestringsfølelse, ikke perfeksjon

Barn, og voksne for den saks skyld, trenger ikke å prestere foran kameraet. De trenger å oppleve at de klarer noe, at de er morsomme, at de er seg selv og at det er mer enn godt nok. Når åtteåringen så bildene av seg selv og syntes det var gøy, var det ikke fordi hun så «perfekt» ut. Det var fordi hun kjente seg igjen i noe som føltes ekte og bra.

Tempo og rom gjør hele forskjellen

Jeg kan ikke understreke det godt nok: barn trenger tid til å bli trygge. Ingen stiller krav, ingen teller ned, ingen presser på. Når et barn får lov til å varme opp i sitt eget tempo, skjer det noe. De åpner seg, de ler, de er seg selv. Og det er det bildene fanger.

Å se seg selv med nye øyne

Noe av det mest kraftfulle med en god fotoopplevelse er øyeblikket der kunden, enten det er en voksen kvinne eller et barn på åtte år, ser bildet og tenker «er det virkelig meg?» Ikke av overraskelse over noe fremmed, men av gjenkjennelse. Av noe de kanskje ikke helt visste at de hadde i seg.

Opplevelsen sitter igjen, ikke bare bildene

Bilder er viktige. Men selve opplevelsen av å bli sett, er en undervurdert effekt. Det er nettopp dette resultatet åtteåringen tok med seg hjem. Og det er det jeg jobber for i hver eneste økt.

Hvorfor dette betyr noe langt utover fotograferingen

Vi lever i en tid der barn og unge konstant møter bilder av andre, filtrerte, redigerte og iscenesatte versjoner av virkeligheten. En fotografering som gjøres med varme, raushet og forståelse kan faktisk være en motgift til det.

Den kan si: Se her. Dette er deg. Du er nok.

Jeg tror på at fotografering, gjort med ekte interesse for mennesket foran kameraet, kan være med på å gi barn en opplevelse av egenverdi som stikker dypere enn noe filter noen gang vil klare.

Og det gjelder ikke bare barna. Det gjelder deg som mor også. Du fortjener å eksistere i bildene, ikke bare dokumentere at alle andre gjør det.

Ønsker du en fotoopplevelse som gir noe mer enn bilder?

Hvis du kjenner deg igjen i dette, om du har et barn som er litt usikkert, eller om du selv ikke er så glad i å være foran kameraet, så er du ikke alene. Det er faktisk det vanligste jeg møter.

Men når det kommer til stykket, er det noen opplevelser som fortjener å bli husket, og noen bilder som fortjener å bli tatt.

Bildene i dette innlegget er ikke fra fotograferingen jeg skriver om. Jeg har fått tillatelse til å dele opplevelsen og tilbakemeldingen, men familien og barna er anonymisert av hensyn til deres privatliv. Jeg er takknemlig for at de lot meg ta med denne historien ut i verden.