Du er smart og oppegående, og likevel…

Du er oppegående nok til å vite at du er mer enn hvordan du ser ut. Du er smart nok til å gjennomskue skjønnhetsindustrien, sosiale medier og hele apparatet av forventninger du aldri ba om.

Og likevel. Når det dukker opp et bilde av deg, tatt av noen andre, i et øyeblikk du ikke var forberedt på, er den første reaksjonen sjelden vennlig.

Det er ikke fordi du er dum. Det er ikke fordi du mangler selvtillit på andre områder av livet. Det er fordi vi alle har gått i den samme skolen i mange år, og den skolen har lært oss at det finnes kun én måte å se ut på som teller, og alt annet er en skivebom mot det perfekte.

Når følelser blir fakta

Jeg hører det jevnlig. Fra folk med jobb, relasjoner og et liv de er glade i. Som er dyktige, målrettede og handlekraftige. De sier noe i «forbifarten» om et bilde av seg selv. Om kroppen sin eller om alderen, med en letthet som om det bare er en faktaopplysning. «Jeg er ikke fotogen. Jeg ser så gammel ut. Huff, jeg må gå ned noen kilo.»

Det gjør meg oppriktig lei meg på deres vegne. Og bare så det er sagt, jeg gjør det selv i enkelte faser, så jeg forstår hvordan du har det, og hvor vanskelig det er å endre på et livslangt tankemønster. Det verste er at slike uttalelser eller tanker ikke oppleves som selvkritikk. Det føles som en selvfølgelighet. Det sitter så dypt at det ikke engang kjennes som en mening lenger, men heller som en total sannhet.

En umenneskelig standard

Sosiale medier har gjort noe med oss. Ikke bare ser vi på bilder av andre og sammenligner oss med dem, det har vi for så vidt alltid gjort. Men nå har vi i tillegg AI-genererte bilder som setter en ny standard ingen levende personer kan møte. Fordi de er basert på alt vi har lært å kalle vakkert, og skapt til noe som ikke har en dårlig dag, ikke har sorg i ansiktet, ikke har kroppen til noen som faktisk har levd i den.

Det er urimelige krav. Faktisk umenneskelige krav. Vi vet det. Og likevel sammenligner vi oss med dem.

Du kan vite at det er noe galt med et system og fortsatt være påvirket av det. Det er ikke en motsetning. Det er bare en del av å være menneske.

Ikke rart du er sliten

Å jage etter en fremtidig versjon av deg selv er utmattende på en måte vi sjelden setter ord på. «Når jeg har gått ned i vekt», «når jeg har sovet bedre», «når jeg er ferdig med dette stresset». Det er ikke bare utsettelser. Det er en kontinuerlig melding til deg selv om at du ikke er god nok. At du ikke strekker til.

Dette jaget koster mer enn folk tror. Ikke på en dramatisk og høylytt måte, men stille og jevnt. Som den murrende hodepinen som blir så konstant at du ikke legger merke til den, før den forsvinner.

Å slutte med jaget betyr ikke at man gir opp ambisjoner, eller slutter å bry seg. Det betyr bare at du gir slipp på tanken om at det å nå målet er den eneste måten du kan ha verdi på.

Du trenger ikke rope ut «jeg er vakker.» Men kanskje bare begynne med å innse at du har vært litt urettferdig mot deg selv.

Kanskje spesielt for kvinner er idéen om «god nok» veldig ladet. Mange opplever at de blir gradvis usynlige, i rom, i bilder, i samtaler. Vi vokser opp med Janteloven godt forankret i vårt tankesett, og jeg møter ofte mennesker som uttrykker dette gjennom kommentarer som: «Er det ikke litt egoistisk å ville ha bilder av seg selv?»

Og for de som alltid har hatt et anstrengt forhold til kameraet, de som har hundrevis av bilder av barna, partneren, feriemåltider, solnedganger, men nesten ingen av seg selv, er det noe spesielt som skjer når de endelig ser seg selv i et bilde uten å lete etter noe å kritisere. Når den første reaksjonen ikke er en liste over feil, men en stille, overraskende følelse av: hm..det var ikke så gærnt.. Det er faktisk greit. Det høres kanskje ikke ut som mye. Men for en som aldri har hatt et godt forhold til bilder av seg selv, er det ganske stort.