Jeg så en video her om dagen. En fyr snakket om noe han kalte «assuming positive intent». Å anta en positiv hensikt. En god intensjon. At du går ut fra at personen du ser på, hører på eller observerer, gjør eller sier noe fordi de egentlig mener vel. Fordi de har en grunn, sett fra sitt eget perspektiv, til å handle som de gjør.

For det er så lett å anta det motsatte. At andres handlinger eller ord er ment for å såre oss. Ment for at vi skal føle oss mindre, dårligere, dummere. Personen du møter ser på deg med et stygt blikk. Kollegaen sier noe som biter. Bilen bak deg tuter. Naboen ignorerer deg når du går forbi på fortauet.

Og med en gang er historien skrevet. Hun liker meg ikke. Han tenkte sikkert at jeg var dum. De snakker sikkert om meg nå.

Men hva vet vi egentlig om hva som skjer i andres hoder? Hva vet vi om hva de har med seg av dårlig søvn, stress, egne bekymringer, dårlige dager som ikke har noe med oss å gjøre i det hele tatt?

Dette kalles «hostile attribution bias». Kort sagt, det er en tendens vi mennesker har til å tolke nøytrale eller uklare situasjoner som fiendtlige. Hjernen vår fyller inn tomrommet med det verste alternativet, og så reagerer vi ut i fra det, med forsvar, irritasjon, eller stille bekreftelse på at det var det vi visste; de liker oss ikke.

Vi gjør det ikke fordi vi er dårlige mennesker. Vi gjør det fordi hjernen vår er bygget for å fange opp fare. Det som kunne true oss før; farer og fiender, krevde at vi reagerte fort. Den samme mekanismen kjører fortsatt i dag, bare at faren nå er et blikk, en tone, en stillhet vi tolker som avvisning.

«Ja, men Mona», sier du kanskje, «dette har da ikke noe med fotografering å gjøre».

Nei, du har sikkert rett i det. Men jeg tror likevel at når vi går rundt og konstant antar negativ hensikt hos andre, så følger det med oss inn i alt. Også inn i rommet der du skal stå foran et kamera og bare være deg selv.

For tenk på hva det faktisk krever av oss å gå rundt og bedømme og dømme andres ord og handlinger hele tiden. Det er et fulltidsarbeid ingen har bedt om. Vi blir slitne. Nedstemte. Hissige. Stresset. Usikre. Og fordi vi ikke har energi igjen til å snu tankemønsteret, ender vi opp med å kritisere oss selv enda mer. For vi rakker ikke bare ned på andre, vi rakker ned på oss selv også, akkurat på samme måte. Du kjefter på deg selv for de valgene du tar. For det kakestykket du spiste. For at du sa noe dumt i selskapet. Fordi du mener du burde tenke eller handle annerledes.

Og her ligger noe jeg tror er verdt å dvele litt ved. Vi ilegger andres handlinger verdi basert på det vi selv synes er viktig. Og ubevisst rangerer vi andre opp eller ned mot oss selv. Forskning på selvtillit og sosial sammenligning peker på noe lignende, at behovet for å vurdere andre ofte handler mindre om dem, og mer om hvor stødige vi selv føler oss. Ved å rakke ned på andre, forhøyer vi oss selv litt. Og ved å rakke ned på oss selv, holder vi oss kanskje «trygt» på den plassen vi tror vi hører hjemme.

Det er en ond sirkel. Vi dømmer andre, vi blir slitne, vi dømmer oss selv enda strengere, vi blir enda mer slitne, og «sånn går no dagan».

Det krever en innsats å bryte med en vane som egentlig er litt absurd når du tenker på det. Å bære rundt på regnskap over andres feiltrinn, og samtidig kjøre ditt eget i minus, dag etter dag. Jeg er så dønn lei av å tenke tanken. Jeg er sliten av å høre meg selv dømme. Sliten av å kjenne at jeg går rundt med skuldrene oppe, klar for nok et stikk som egentlig aldri var ment som et stikk. Det er ikke et liv jeg vil fortsette å leve. Det krever for mye, og det gir jo absolutt ingenting tilbake.

Hvis du kjenner deg igjen, så har jeg et lite eksperiment til deg for de neste dagene og ukene. Test ut å anta en positiv hensikt, både hos andre og hos deg selv. Stopp opp og spør, hva annet enn det jeg automatisk tror, kan være årsaken til at vedkommende handler som de gjør? Legg merke til hva som skjer i kroppen din når du finner et alternativt, mildere svar. Og still deg selv det samme spørsmålet når du dømmer dine egne valg. Hva er den positive hensikten bak det jeg nettopp gjorde?

Jeg vet ikke med deg, men jeg gidder ikke å la dette ta plass lenger. Jeg er ferdig med å bruke energien på et regnskap som aldri går opp, uansett hvor mye jeg legger til. Jeg vil ha den energien tilbake. Til andre ting. Til gøye ting. Til menneskene rundt meg. Og til meg selv.