Det starter ofte ganske stille. Du blar kanskje gjennom gamle album eller scroller deg gjennom de 8000 bildene på mobilen… og stopper ved et portrett du tok for noen år siden. Tenker at du så freshere ut, gladere kanskje. Kanskje du til og med savner den versjonen av deg selv som smilte mer, hadde mer energi og virket mer… til stede? I stedet befinner du deg et sted i livet der du ikke helt kjenner deg igjen.

Jeg har hatt mange kvinner i studio som er både fortvilt og oppgitt over å ha kommet i overgangsalderen. Mange kommer inn døra og sier «jeg ser så trett ut, har fått så mange rynker, noen ekstra kilo….». De trekker på skuldrene, ler litt usikkert. Og jeg kjenner meg så godt igjen.

Når hodet og kroppen ikke helt spiller på lag i overgangsalderen

Kanskje kjenner du deg trøttere. Kortere lunte. Du begynner på noe, men blir stående og stirre fordi du glemte hva det var (jeg har helt seriøst vært overbevist om at jeg har vært i ferd med å bli dement!). Kanskje lurer du på hvorfor du har mindre lyst til ting du vanligvis elsker. Eller enda verre, du har til og med begynt å tvile på om du fortsatt er god nok.

Så spør du deg: Er det stress? Er det noe som er feil i livet mitt? Eller… er det meg?

Jeg står midt i dette selv, og jeg vet at mange andre kvinner opplever det samme. Det er heldigvis flere som begynner å snakke om det, men det er likevel utfordrende for så himla mange av oss å forstå i hvor stor grad overgangsalderen påvirker oss. Det er mye vi opplever som ikke er lett å koble opp mot de fysiologiske endringene vi går igjennom. «Hjernetåke», hetetokter, søvnproblemer, vektøkning og plutselige humørsvingninger er helt reelle. Flere studier peker på at kvinner i overgangsalderen rapporterer økt angst, konsentrasjonsvansker og tap av energi. Dette påvirker livskvaliteten – og for oss som driver selvstendig – også jobben og økonomien vår.

Mange sier at overgangsalderen minner veldig mye om tiden rett etter fødsel. Ikke så vanskelig å forstå; begge deler innebærer jo en helt hinsides omrokkering av hormoner (og jeg tipper tenårene kommer inn i denne kategorien også!) Endringene kommer så gradvis at det er lett å tro at det er oss selv det er noe galt med. At det er vi som må skjerpe oss. Ta oss sammen. Etter egne opplevelser (og mye eder og galle og et godt utvalg nordnorske ord og uttrykk), har jeg konkludert med at det er ikke jeg som har blitt svakere eller i ferd med å miste vett og forstand. Jeg har bare entret en ny fase i livet.

Så hvordan kan vi møte denne versjonen av oss selv med mer varme i stedet for kritikk?

I stedet for å skyve bort endringene, kan vi lære oss å møte dem med innsikt, aksept – og kanskje til og med gjøre dem til en styrke. Noe som innebærer blant annet at du må…….

1. Slutt å sammenligne deg med en tidligere versjon av deg selv

Jeg er sikker på at versjonen du ser på gamle bilder, hadde (garantert!) også sine ting. Hun hadde kanskje mer energi, men sto midt i andre kjipe overganger. Livet forandrer seg, og det gjør vi også. Og det må vi bare akseptere. I hvert fall tror jeg det vil være mye lettere enn å stå i stampe fordi vi hele tiden kjemper for at “alt skal være som det alltid har vært”.

Når du sammenligner deg med «ditt tidligere selv», går du glipp av å se verdien i den du har blitt. Du er klokere nå. Mer erfaren. Du tåler mer (vel, kanskje med unntak av stress!). Det fortjener også å bli sett.

2. Ikke vent på at «det skal gå over»

Overgangsalderen varer sjelden noen måneder. For mange tar det flere år. Å sette livet på vent i mellomtida, fordi vi tror det «går over snart» gjør bare at vi føler oss enda mer frakoblet. Dette er en ny fase, så hva om vi heller legger til rette for den kroppen og hjernen vi har nå? Litt mer søvn, litt færre krav. Mer varme i hverdagen – og mindre dårlig samvittighet.

3. Aksepter at du får gjort mindre – og at det er normalt

Jeg vet hvor frustrerende det er. Som selvstendig grunder må jeg selv produsere verdi for at hjulene skal gå rundt. Når ting tar dobbelt så lang tid, føles det fort som et personlig nederlag. Det er av og til vanskelig, men jeg forsøker å bevisst velge en annen tilnærming til det. Å være fornøyd med det man har oppnådd, i stedet for å se på alt man ikke er i mål med, er et valg. Kanskje ikke et lett valg, men jeg har det så mye bedre i lengden hvis jeg går for alternativ 1.

Jobb- og helseøkonomiske studier viser at mange kvinner i overgangsalderen både tjener og jobber mindre. Det er ikke fordi de er late eller ustrukturert, men heller fordi kroppen er i store endringer. For eksempel blir vi mye mer sårbar mot stress. Å vite dette hjelper meg i å møte meg selv med mindre skyldfølelse, mindre krav om å alltid levere, og mer forståelse for egen situasjon. Det betyr ikke at jeg ikke har mål, visjoner eller vil levere kvalitet på det jeg gjør. Men det betyr kanskje at jeg sier nei til noen invitasjoner, prosjekter – ja, til og med oppdrag – som jeg føler jeg ikke har kapasitet til lenger. Det er utrolig skummelt, men jeg ser at det også er helt nødvendig. 

4. Øv på å se deg selv – sånn som du er nå

Når jeg fotograferer kvinner i overgangsalderen, skjer det noe utrolig fint. Først ser jeg usikkerheten, og veldig ofte vil kunden også bekrefte at de føler seg ukomfortabel. I og for seg helt forståelig; å stå foran kamera er jo ikke noe man gjør til vanlig. Og det forsterkes ofte når man også er i en fase der man ikke helt føler seg som seg selv. 

Heldigvis er det med dette som med så mye annet når man får rom og tid til å prøve seg frem, lande litt i seg selv og føler mestring; da ser jeg hvordan skuldrene senker seg, smilene smyger seg frem og blikket blir roligere. Å godta seg selv som man nå er, er ikke nødvendigvis gjort over natten. Men hvis jeg kan vise deg, gjennom bildene vi tar, hvilken styrke, tilstedeværelse, vennlighet og utstråling du har – ja, da føler jeg at jeg har lykkes. Og av alle resultater jeg etterstreber, er dette for meg det viktigste. 

Du har fortsatt verdi – også om du ikke ser det selv

For min del handler ikke fotograferingen bare om bilder. Det handler om å våge å møte oss selv som vi er nå, og ikke så inderlig hvordan vi var for 20 år siden. At utseende endrer seg, betyr ikke at vi forsvinner. Og det betyr i hvert fall ikke at vi har mindre verdi! Det betyr bare at vi er i bevegelse. En bevegelse som så tydelig er uunngåelig, og som vi har alt å tjene på å omfavne med nysgjerrighet og aksept. 

Mitt mål når jeg fotograferer er at alle skal gå herfra og kjenne seg sterke, flotte og verdifulle. Ja, jeg vet: lettere sagt enn gjort. Mye lettere sagt enn gjort. Og jeg vil påstå at det blir ikke noe lettere når man befinner seg i overgangsalderen. Men hva er alternativet? 

Jeg synes selv at det har vært utrolig vanskelig å akseptere at den jeg har vært, ikke er lenger. Det høres kanskje dramatisk ut, men det er sånn det føles. Det føles rart. Til og med litt sårt. Men min energi kan ikke brukes på å slåss lenger. Jeg vil heller ha fokus på fine mennesker, opplevelser, kreativitet og å bygge noe som betyr noe for meg. Jeg håper inderlig at du kan gjøre det samme.