Et tilfeldig bilde da, noe jeg aldri ville slettet nå

Da vi gikk gjennom mammas ting etter at hun døde, fant jeg noe uventet. Et gammelt, gulnet avisbilde fra sånn ca 1978. Der, midt blant andre tilskuere på en utstilling, sto jeg og søsteren min, plutselig fanget av journalistens linse. Bildet er dokumentarisk, tatt i et tilfeldig øyeblikk, uten regi eller posering. En brøkdel av et sekund, fryst fast i tiden.

Der og da, for fotografen og avisen, var dette kanskje bare et bilde i mengden. En illustrasjon til en sak. Noe trivielt. Men nå, nesten 50 år senere, er det et dyrebart minne. Det er et glimt av barndommen min, en tid jeg knapt husker, men som dette bildet nå hjelper meg å komme nærmere. Hvem var jeg da? Hva tenkte jeg på? Hva slags dag var dette? Små detaljer blir plutselig studert – genseren jeg har på meg, måten jeg står på, ansiktene til folk rundt meg. Og plutselig, skjult bak damen, kjenner jeg igjen pappa. Hver eneste bit av bildet forteller noe, og jeg tar meg selv i å stirre lenge, lete etter historier i det tilsynelatende tilfeldige.

Slike bilder er det lett at vi tar for gitt. Vi blar forbi dem på telefonen, lar dem bli liggende i en digital sky uten at vi noensinne ser dem igjen. Vi sletter de uklare, de som føles som *meh*, de vi ikke ser verdien av akkurat nå. Men vi glemmer at vi ikke vet hvilke bilder som vil bety noe for oss i fremtiden.

Så dette er en påminnelse om at vi må bli flinkere til å ta vare på de tilsynelatende trivielle dokumentasjonene av livene våre. Ikke bare de perfekte portrettene eller de store anledningene, men også øyeblikkene midt i hverdagen – en kaffekopp på kjøkkenbordet, en regnvåt gate, et ansikt i en folkemengde.

Vi må printe ut bilder. Ikke bare de vi synes er finest nå, men også noen av de rare, uperfekte, tilfeldige. Det er de som kan gi oss en følelse av tid og sammenheng når vi en dag ser tilbake. Det er de som kan få oss til å huske det vi trodde vi hadde glemt.

Så her er en oppfordring: Finn frem noen bilder, skriv dem ut, sett dem i en ramme, lim dem inn i et album. Du aner ikke hva de vil bety for ditt fremtidige selv og kommende generasjoner.