Klein eller kul konfirmant?

I MANGE år har jeg vært 100% sikker på, totalt overbevist om og uten et snev av tvil påstått at jeg aldri tok konfirmantbilder. Nope. Never. Nix. Helt til jeg kom over en bunke bilder som var limt inn i et skikkelig gammelt album. Jeg ble litt satt ut, og funderte lenge på hvor i all verden vi hadde vært og tatt disse bildene. Og jeg sier «vi», for dette var garantert ikke et valg JEG gjorde, sånn helt av meg selv. Her var nok forventningene og antagelsene fra de voksne sterkt tilstede.

Jeg kan jo bare undres over hvorfor jeg ikke husker dette (jeg nekter å tro at det har noe med alder å gjøre!), for jeg husker veldig godt konfirmasjonsdagen, forberedelsene, forventningene og familiesammenkomsten. Vel..å si at jeg ikke husker at jeg var hos fotografen er kanskje feil. For da jeg så bildene, kom også minnene om opplevelsen fra studio. Hvor rart det føltes. Unaturlig. Kleint. Som så mange tenåringer var dette en periode med mye usikkerhet, dårlig selvtillit og jeg følte meg ganske så utenfor. Fotografen hadde en veldig «klinisk» tilnærming til shooten, type bare få jobben gjort, så det var lite veiledning eller oppbyggende tilbakemeldinger. Lite ble sagt, og fokuset var på å bare få tatt selve bildeserien. I en setting og med rekvisitter som…..*kremt*…jeg sjeldent eller aldri har blitt observert med verken før eller siden. Det er jo i grunn ikke rart at man vokser opp med en motvilje mot å stå foran kamera, gitt.

En milepæl verd å dokumentere

Det trenger heldigvis ikke være sånn, spesielt når det er få ting som kan sammenligne seg med gleden av å se ens kjære konfirmeres. Det er et øyeblikk av overgang, en milepæl i deres liv, og det er naturlig å ønske å bevare dette øyeblikket for alltid gjennom vakre bilder. Det er vi voksne som må legge føringen for at dette gjøres, men også åpne opp for at disse minnene blir fanget på en måte som virkelig gjenspeiler konfirmantens unike personlighet, egenskaper og stolthet over sine prestasjoner. (Vi ønsker jo at de skal kunne se tilbake på bildene med en..eh..litt mer gjenkjennelig følelse enn undertegnede…. ;-D)

Som fotograf elsker jeg å jobbe med mennesker som føler seg ukomfortable foran kamera. Egne erfaringer har lært meg hvor viktig det er å skape et trygt og støttende miljø, spesielt når det gjelder konfirmantfotografering. Selv om dagens ungdom er oppvokst i en verden av selfies og sosiale medier, betyr det ikke nødvendigvis at de føler seg mer komfortable foran kameraet enn foreldrene gjør. Faktisk kan presset fra perfekte bilder på sosiale medier føre til økt usikkerhet og selvkritikk, selv blant de mest selvsikre ungdommene.

Slik får du konfirmanten med på ideen – og bilder de blir stolte av!

1. Involver dem i planleggingsprosessen: Det er avgjørende å inkludere konfirmanten i planleggingen av fotoseansen. Gi dem muligheten til å uttrykke sine ønsker og preferanser når det gjelder klær, rekvisitter og tema. La de føle at de har kontroll over prosessen, og at deres stemme blir hørt. Dette vil ikke bare gjøre de mer komfortable under fotoseansen, men det vil også bidra til å skape bilder som virkelig fanger deres unike personlighet og stil. Det er alltid rom for både ekstra klesskift og bruk av rekvisitter eller annet som viser både interesser og egenskaper, og ingenting er for «teit, tåpelig eller umulig». Det er ikke til å stikke under en stol at ofte er ønskene fra de voksne og fra ungdommen selv forskjellige….så ta høyde for at vi skal være både høytidelige og lekne – det er rom for det meste når ungdommen skal dokumenteres!
2. Skap en avslappet atmosfære: Minn konfirmanten om at dette er deres dag, og at de ikke trenger å være perfekte. Oppmuntre dem til å være seg selv og ha det gøy under fotoseansen, men ikke mas! Ofte tar jeg en prat med konfirmanten i forkant; de blir tryggere på meg, vi snakker litt om hva som er mulig å få til, og resultatet blir en fin og avslappet stemning når dere kommer i studio til fotograferingen.
3. La de få vise sin personlighet: La konfirmanten vise hvem de er ved å ta bilder som viser deres interesser, lidenskaper og unike egenskaper. Ikke bare blir det veldig gøy, men blir unikt, forteller en historie og det er gull å ha med seg videre i livet!
4. Gi dem ros og oppmuntring: Påpek deres positive kvaliteter og minn dem om hvor flotte og kule de er. Husk likevel på at i denne alderen er ofte foreldre «det teiteste som finnes!», så alt vi sier kan fort oppleves som mas og dølle utsagn #himlemedøynene. La ungdommen få litt rom for å bare være, og når det kommer til selve fotograferingen, er det ikke uvanlig at foreldrene blir jaget ut av selve studioet – det er tross alt ingen som liker å bli fotografert med publikum tilstede.

Det handler om å skape varige minner som vil bli verdsatt i årene som kommer, ikke bare for dere foreldre, men også for hovedpersonen. Med riktig planlegging og kommunikasjon før, under og etter fotograferingen, er alt lagt til rette for at opplevelsen blir en som ikke bare frister til gjentagelse, men som også skaper mestring og ikke minst – bygger selvtillit.